Vi stikker innom: Sommersøndag

Små og store inviteres med på bedehusets sommersøndag! Hygge, kjas, lek, aktiviteter. Ta med niste, grillmat, klær og alt utstyr som trengs til en dag ute. Avreise fra bedehuset kl.12 – uansett vær. Dette har mange lest i annonser og på sms i løpet av sommeren. Og mange ble også med på bedehusets nye sommersatsing. Både sjøen og de indre bygder ble besøkt. Og hva sitter vi igjen med av inntrykk?
Først og fremst at det er så utrolig koselig å reise på tur sammen uten å ha noe spesielt å gjøre. Bare være sammen og ha det greit. Kjase, leke, bade og spise. De store jentene triller og duller med babyene i vogn. De store ungdommene leker og prater med de yngre barna/ungdommene. Henriette, jenta mi fisker og fisker. Noen bader en, to, tre…syv ganger og er til slutt blå rundt munnen, men fryser ikke! Kubbespill er gøy og skaper stort engasjement! Smått og stort blir diskutert og nevnt rundt grillen og kaffekoppen; alt fra fotball, menighetsliv, barneoppdragelse, Israel, mat, fiskevann og ferieopplevelser. Masse latter og trivelig stemning.
 
Ernæringseksperter hadde nok rynket noe på nesa i forhold til mat og servering: Engangsgriller med masse svartgrilla pølser, noen hamburgere, salat i tupperbokser med enkelte innslag av fluer, skuffekaker, kaffe og litervis med brus (den er jo faktisk billigere enn vann!) Ungene får maten i hånda underveis. Ellers så er det vel sånn at man spiser middag (dvs. svarte pølser), har mellommåltid med kaffe, sjokolade, kjeks og frukt, får man går i gang med kaffemåltidet. Alt i løpet av 3-4 timer.
Og så noen spesielle minner på tampen; Mia Vorelands ansikt og kroppsspråk skulle vært fi lmet da hun traff ballongen på første forsøk under luftgeværskyting. Maken til sjokk og glede i samme følelse! Skulle også gjerne ha filmet det stolte smilet til øyvind Landsverk Johnsen som traff hver ballong på hvert forsøk! Noe annet som har satt dype spor er Lillian og Erik Wennerbergs omsvisning på Dvergsnestangen, og all kunnskapen de delte om hvem som bor hvor i hvilken campingvogn, hvem som har fått nytt fortelt og hvilket svaberg ekteparet Wennerberg kysset hverandre på for første gang. Det er sånt som er viktig å vite! En ting er i hvert fall sikkert; sommersøndag bør bli en tradisjon!
Tekst: Anne Honnemy, Foto: øyvind Johnsen

5 på Åpta

Vi stilte disse spørsmålene til fem tilfeldige: 1. Hvor mange ganger har du vært på åpta? 2. Hvorfor er du på åpta? 3. Hva er det beste med å være her?
Signe Marit Gaustad 1. Dette er første gangen. 2. Fordi alle vennene mine er her. Det er fint å oppleve fellesskapet med andre kristne. Og så er det en fin møte å høre om Jesus og Gud på. 3. Fin plass å være på. Det er godt å komme vekk fra Vennesla litt! Og så er det all den flotte musikken!!

Ole Magne Eliassen 1. Vi er her for fjerde gang. 2. Det sosiale er viktig, og ikke minst det at ungene har det greit. Vi ønsker å gi barna noe av det vi har opplevd. At de også må bli en del av bedehusmiljøet. 3. Det beste her er det kristne fellesskapet! Også er det jo en liten ferie. Både vi voksne og barna våre koser oss.

Terje øyna
1. Jeg er her for åttende gang. Har vært her alle gangene siden starten i – 99. 2. Det er her det skjer i pinsa! Vi er her for å oppleve fellesskapet vi har på Vennesla bedehus på en annen måte. Når vi er sammen slik ei langhelg, blir vi godt kjent med hverandre. 3. Det beste her er at det er bra møter med god forkynnelse. Vi får oppleve fellesskapet på en uformell måte. Hele familien synes det er veldig bra! Inspirerende å være sammen med så mange ungdommer! For eksempel han derre Jonny Dale. … Nåja (red.anm.).

Herdis Aadal 1. Jeg er her sammen med mann og barn for første gang. 2. Visste ikke hva det var, men Bente (Mattingsdal) hadde fortalt meg om åpta tidligere. Tenkte det var en fi n anledning til å møte masse nye mennesker og bygge nye relasjoner. 3. Det beste her…? Hele helga har vært en fantastisk opplevelse!! Menneskene vi har møtt har vært utrolig inkluderende. Vi føler oss veldig velkomne. Her kan vi være oss sjøl. Dette styrker samholdet oss mennesker imellom. Bra initiativ fra bedehuset å arrangere tur hit hvert år.

Miriam Nilsen 1. Dette er andre gangen. 2. Fordi jeg vil lære mer om Jesus. Men også for å treffe venner og folk jeg kjenner fra bedehuset. Og så er det godt å være borte fra søstera mi… 3. Her kan vi bade, spille fotball, være sammen med venner og bli kjent med nye. Og som får sagt: Bli mer kjent med Jesus.
Av: øyvind Johnsen

Vi stikker innom: Jentekveld

Det er en torsdagskveld i begynnelsen av april. Selv om
klokka nærmer seg 19.30 er det lyst og fi nt ute. Vinteren er i ferd med å slippe taket. Jeg går til bedehuset sammen med to nabodamer. Vi skal på Jentekveld, et uformelt møtested som i år har 25-års jubileum.

Vi kommer til ei påskepyntet peisestue. Det er lett å føle seg velkommen når noen har brukt tid på å stelle til. Marit Omdal leder kvelden. Ca 25 jenter(?) i alderen 35-50 år har funnet veien til bedehuset, og det er visst ganske bra. Komitèen var spente på om mange var opptatt med å pakke og ordne til påskeferien.

Det er en mann også blant alle damene – han heter Dagfinn og skal spille piano. Sammen med han er Siren som skal synge for oss. De synger og spiller kjente og kjære sanger. I en stresset hverdag er det utrolig deilig å bare kunne lene seg tilbake og nyte fin sang og musikk!

Marit sier at det har vært en litt spesiell vår, hvor flere har opplevd sykdom selv eller i nær familie. Midt i dette kan vi stoppe opp, være sammen og kjenne tilhørighet i det kristne fellesskapet. Hun leser også et dikt som ble skrevet av en iransk pastor som ble drept i fjor. Det handler om å være nær, ære og gi sitt liv til Herren.

Så er det mat, og denne kvelden er det skikkelig jentemat: ost og kjeks! Mot slutten av måltidet er det utlodning, og den må sies å være litt uvanlig. Alle får ta ett lodd fra loddboka som sendes rundt. Like etterpå kommer kollektkurva… Under trekningen vises jentenes alder tydelig. Mange har problem med å lese nummeret på loddet i lyset fra stearinlys og uten briller! Pianisten vinner påskesnop, og jeg er heldig og får med meg noe godlukt. Det er god stemning, og praten går livlig rundt bordene. Jeg tenker at her er det et uformelt sted hvor det kanskje ikke er så vanskelig å invitere med seg nye.

Ellen Myrvold holder kveldens andakt. og hun deler noe av det hun selv har opplevd og erfart i forhold til bønn. “Gud kaller oss inn i sin nærhet, og Han vil ha fortrolig fellesskap med oss. Bønn er arbeid, tjeneste, og det er for alle.” Vi får et praktisk tips om å bruke en CD for å falle til ro når vi skal be; bringe sjelen til ro for Jesus. Ellen henviser til fl ere bibelvers når hun snakker om bønn, bl.a. Salme 37,7, Jes.30,15 og Ef.3,20.

Mot slutten av samlingen er det fl ere som deler litt av livet sitt, og kvelden avsluttes med sang og velsignelsen.

Av: Wenche Reinertsen

Juniglimt

Små og store glimt fra styre og stab.
-Barnehagen skal ta inn 2-åringer til høsten, og det er derfor nødvendig med noen forandringer. Det er lagt til rette for stelleplass på badet, og det skal bygges soverom. I tillegg blir det bygd et grupperom som både barne

Hvorfor i huleste lovsang?

Jeg må gripe denne sjansen til å si hvor stolt jeg er av å få lov til å tilhøre Vennesla Bedehus. Jeg er så glad for at jeg får være med på «verdens viktigste jobb» som Anne alltid babler om. Tenk det, vi får lov til å være med å redde mennesker, vi kan bidra til at de blir kjent med Jesus. Det er jo helt fantastisk å få være med på.
Den utviklingen som skjer på bedehuset, med flere og flere som besøker oss i de forskjellige gruppene og møtene, det inspirerer meg noe voldsomt. Håper det gjør inntrykk på deg også… Vi er langt i fra noen perfekt forsamling, og vi har mange steg å gå. Men det skjer «såren mæ» ting på huset vårt som jeg tror Herren bare elsker!
En av de tingene som vi ikke er helt i mål på er lovsangen. Vi har i våre kretser liten eller ingen tradisjon for dette. Jeg tror kanskje det er mange som ikke helt vet hva lovsang er…
– Lovsang er ikke ment å være «pauseinnslag» i møtene, der man kan slappe av litt. Snakke litt med sidemannen, sjekke mobilen eller følge med på hva som skjer på jordet utenfor huset. – Lovsang har ingen avanserte tekster. Heller tvert i mot. Klisjeer på klisjeer. Et begrenset språkbruk som stort sett går igjen i alle sangene. (Kan du en, kan du alle).
– Lovsang er en forferdelig kjedelig musikk. Alle som er glad i musikk, tror jeg er enig i at en mer ensformig og enkel musikk skal du lete lenge etter… Men allikevel er det noe med lovsangen som gjør den helt fantastisk. Vi får takke og prise Gud for alt han har gjort for oss. Og det er ikke lite det…
La oss alltid ved Ham bringe fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn (Heb. 13:15)
Lovsang er en slags fokus-greie som jeg tror man må vende seg til. Lære seg til å stille inn på lovsangs-kanalen. At man kan si at: “Nå vil jeg tilbe deg Gud, og nå er jeg åpen for at du møter meg personlig.” Og da er det jo greit å ikke måtte bruke hele tiden i lovsangen å fundere på om man skal reise seg, hvordan man skal holde hendene, om man skal lukke øynene eller ikke… (Det er jo ikke det som er det avgjørende).
Til slutt; lovsangen fungerer som et slags «fokuseringsmiddel». Jeg tror djevelen blir livredd når han hører en hel forsamling som lovpriser Gud og gir han ære. Da gir vi Gud all plassen, og det er det han fortjener.
Vil du lære litt om lovsang, kan jeg anbefale bedehusets egen lovsangsskole som begynner til høsten. Da vil vi bruke tid på å lovsynge og tilbe Gud og også snakke om å bli undervist i det. Bjørn Aslaksen (som forøvrig er en av Norges mest kjente lovsangsartist og -forfatter) blir med og underviser. Og det kommer til å bli sykt bra! Så rydd plass på kalenderen hver andre torsdag hele høsten. Det kommer til å bli utrolig bra.
NBNBNB: Denne lovsangsskolen er ikke bare for fjortiser som synger i Confessing…:) Det er for absolutt hele forsamlingen, om de liker å synge eller ikke…
Av: Per Erik Olsen

Rekordoppslutning på Åpta

Aldri før har så mange vært med på bedehusets tradisjonsrike pinsetur til åpta. I alt var 151 små og store med, og i tillegg kom flere på besøk på søndagen. åptaturene er en blanding av forkynnelse, fellesskap, fotballkamper, god mat, bading, musikk, sang, humor og lek. Tema i år var «Helt menneske».

For 8. pinse på rad reiste Vennesla bedehus på tur til åpta. å reise til åpta, et knøttlite sted mellom Farsund og Kvinesdal, er et høydepunkt for svært mange i forsamlingen. Ordet «åpta» har blitt noe helt spesielt for mange. Det er forbundet med positive opplevelser hos både små og store.
Det var Kjetil Viland og Erik Wennerberg som talte på årets tur, Per Erik Olsen var musikalsk leder, og Håkon Honnemyr var kjøkkensjef.
Spesielt hyggelig var det at mange ungdommer hadde lyst til å komme til åpta i år. Og det skal dere vite: Bedehuset har en helt fantastisk flokk med ungdommer! De er kjempekoselige, tar initiativ, leker med barna og tar kjøkkentjenesten med et smil!
På møtene var alle generasjoner samlet til flott lovsang, morsomme filmer og livsnære taler om dette med å være helt menneske.
åptaturen passer for alle, både unge og gamle, uansett om du har vært en del av forsamlingen lenge, eller om du har lyst til å bli litt mer kjent med menneskene og virksomheten. Her kan man slappe av og være seg selv. Det er lett å slå av en prat og bli kjent med nye mennesker. Mange gir uttrykk for at de føler seg sett, og på åpta får man også en helt spesiell følelse av fellesskap og samhørighet.
Tekst: Wenche Reinertsen, Bilder: Geir Reinertsen

Sommersøndag

Er du liten eller stor? Ung eller gammel…eller midt i mellom? Da inviteres du med på Vennesla bedehus «sommersøndag»! 18.juni- 25.juni- 6.august- 13.august
Dette blir ikke tradisjonelle møter, men samlinger der vi treffes utenfor bedehuset kl.12.00 for så å reise på tur, spille fortball, grille, bade osv.osv. Rett og slett ha det greit! Møt opp – ta med niste/ grillmat, badetøy, regntøy, bensin på bilen, hund og svigermor…………..og venner/ bekjente! VELKOMMEN TIL SOMMERSøNDAG!

Et godt team

Mye har skjedd på bedehuset det siste året. To ansatte slutter og fem begynner i stedet. Hvordan er det mulig? Rot og leven, eller Guds plan?
Det siste året har det skjedd mange spennende ting på bedehuset. For et år siden var Geir Stomnås ansatt som forsamlingsleder, og Rune Stormark var ungdomsleder i 20 % stilling. Vi takker for det flotte arbeidet som de la ned i løpet av tida de var her. Geir er nå pastor i Filadelfia, og Rune er pastor i Frikirka. Har du tenkt på hvor rart det er, at vi på bedehuset leverer pastorer til andre menigheter i bygda? Jeg tror Gud har en plan. Vi spurte hverandre og Gud om hvordan vi skulle håndtere dette. Jeg opplever at Gud har svart oss. Ting har lagt seg til rette, og det viser seg at vi har de ressursene vi trenger iblant oss:

Anne Honnemyr ble ansatt i en midlertidig stilling som 50% administrasjons- leder. Anne har både formell og uformell kompetanse til en slik jobb; høyskoleutdanning i ledelse sammen med inngående kjennskap til forsamlingen. Anne er kjempegod til å ha mange baller i lufta uten å miste oversikten, samtidig som hun klarer å lede andre.

Kjetil Viland tok over for Rune, og i samarbeid med regionen utvidet vi den stillingen til 50% som en midlertidig løsning. Kjetil har mange års erfaring som ungdomsleder i regionen vår. På frukten skal treet kjennes, og Refill som er en av fruktene av Kjetils arbeid tilsier god kvalitet på treet. Kjetil har nå det overordna ansvaret for barne- og ungdomsarbeid med fokus på ledertrening.

Vi tror musikk er et viktig redskap for å nå mennesker med evangeliet, og jeg håper du har fått anledning til å høre og se Per Erik Olsen i aksjon – både som musiker, inspirator og når han lærer opp andre. På bedehuset er det inspirator- og opplæringsrollen som er den viktigste. Vi er stolte og glade for at Per Erik har lyst til jobbe hos oss, for tiden i en 30 % stilling.

Mange kjenner Asbjørn Voreland, og de fleste vet at Asbjørn og Mia har vært misjonærer i Nepal i mange år. Det som kanskje ikke er like godt kjent er at Asbjørn har hatt flere internasjonale lederverv, er ordinert som pastor i Frikirka og har studert sjelesorg på det anerkjente Fuller-instituttet i USA. Etter samtaler med Asbjørn, ble det klart at han var villig til å påta seg ansvar som frivillig medarbeider. Asbjørns hovedoppgaver er diakoni og misjon. Ikke nøl med å ta kontakt med Asbjørn eller Anne hvis du trenger
noen å prate med!

I høst var dette midlertidig, men etter årsmøtet og flere temamøter i høst har styret nå inngått avtaler med alle sammen om faste stillinger. Vi har laget enkle stillingsinstrukser hvor det blant annet er tydelig at Anne er leder av det vi nå kaller for det pastorale lederteamet.

På årsmøtet antydet vi at vi så behov for ytterligere kompetanse som kunne ta ansvar for forkynnelse på søndagsmøtene. Det gjør vi fortsatt, og har bedt Erik Wennerberg om å gå inn i det pastorale lederteamet. Visste du forresten at Erik har vært misjonær i Ecuador, ungdomssekretær på bedehuset og har blitt kalt til å være pastor i ulike menigheter i Frikirka? Ansvaret hans vil særlig gå på å tilrettelegge forkynnelsen på søndagene med fokus på at fl ere mennesker i Vennesla skal bli kjent med Jesus. Det betyr ikke at Erik skal tale på alle møtene, men for å få en helhet gjennom et semester er det behov for samordning og samarbeid mellom de som skal tale. Det har Erik lyst til. Dette ble godt mottatt på temamøtet 30. mars, og Erik vil bli ansatt i en 30 % stilling i løpet av april.

Mange, og meg selv inkludert, trodde og håpte at vi skulle ansette en ny forsamlingsleder etter at Geir slutta. Jeg ser annerledes på det nå enn i fjor vår. Jeg opplever at Gud har lagt til rette og ledet oss inn i det som er beskrevet ovenfor. Sett deg ned og tenk igjennom den samla erfaringen og kompetansen vi har tilgjengelig!

Vær med å be for de ansatte. Be om Guds velsignelse over dem, familiene deres og arbeidet deres.

Tekst: Svein Haugland (styreleder)
Bilder: Wenche Reinertsen

Vi stikker innom: Refill

Det er lørdag og litt over barne-TV tid. Inn bedehusdøra kommer noen unge ungdommer og noen eldre ungdommer. Det er tid for forberedelser til kveldens samling på Refi ll. Den senere tiden har Refi ll ”vokst ut” av arealene i kafeen, så nå brukes både kafé og hovedsal. Snart yrer det av 20-30 stk som rydder, snakker, øver, kopler, steker, pynter og ber. Kjetil (Viland) inspirerer og heier flokken fremover.
Kl.20.30 åpnes dørene, og huset fylles snart opp av ungdommer fra ungdomsskolealder og oppover. Det er latter, kjas, flørting og kikking(?). Samtidig er det omsorg, fellesskap og Guds ord. Refi ll bygger på prinsipper om å vokse ”opp – inn – ut”. Hva det er? Det betyr at bak alt det man gjør ligger det et fokus på å vokse nærmere Gud, vokse nærmere hverandre/fellesskapet og fokusere på å nå mennesker utenfor miljøet som ikke kjenner Jesus.

Møtedelen på Refill starter kreativt og stilig med Refill presentasjonen på film, og fortsetter med ”stuvill” filmhumor der innslag har vært alt fra akebrettkjøring m/ moped til juletreklatring i sentrum!?! Og musikken da – fullt trøkk, og skikkelig bra kvalitet! Møtet glir over i lovsang og undervisning.

Kjetil underviser varmt og ekte om å bruke det Gud har skapt oss med, bruke de erfaringer livet gir oss til å vinne mennesker for Han. Vi trenger å stå sammen, være Jesu kropp på jorda, for det er gjennom det at nye mennesker kan reddes til et evig liv med Jesus! Så er det nattverdsfeiring og bønnevandring, muligheter for forbønn og samtale. Ungdommene kommer frem i rekke og rad…

Etter møtet har ”restaurant og kiosk avdelingen” med Håkon (Honnemyr) i spissen det travelt, skikkelig travelt. Det går unna i lasagne, biffsnadder og andre godsaker. Heldigvis er natta lang, og det er mange å snakke med.

Det er av og til noen klager på ”ungdommene nå til dags” og ”sånn var det ikke i vår tid”. Hvis noen av dere sier slike ord, så ta dere en tur på Refi ll og få et mer nyansert syn på saken! Der finner du utrolig mange fl otte, bevisste og livsglade Jesus-etterfølgere! Tenk om mange flere av bygdas ungdommer kunne få oppleve og være med i et slikt fellesskap. Og tenk om både Refill og alt det andre som skjer i forsamlingen i enda større grad fører til at de som lengter, viler, søker, de som fikser livet og ikke fi kser det, får den hjelp og omsorg de trenger. At de møter Gud og mennesker som bryr seg om gleder og sorger i livet. Det er da vi virkelig er Jesu kropp på jorda!

Av Anne Honnemyr (tekst) og Thomas Ruenes (bilder).

Mitt vitnesbyrd: Ole Petter Omdal

Jeg har vært så heldig og fått en kristen og trygg oppvekst, og jeg gikk tidligere på søndagsskolen her på bedehuset. Etterhvert som årene gikk, kom jeg lenger og lenger bort fra bedehuset og den barnetroa jeg hadde fått med meg i oppveksten. Uten at det var noe klart bevisst valg å ikke følge Jesus, ble det bare slik ettersom kameratene mine og det miljøet jeg vanket i ikke hadde noe tilknytning til bedehusmiljøet. Jeg levde langt i fra et plettfritt liv, selv om jeg av og til kunne være ganske snill og grei.
Jeg har på et vis hatt barnetroa i hele mitt liv, jeg ba både til Gud og Jesus med jevne mellomrom og var vel egentlig litt i tvil om jeg kanskje kunne greie å smette inn i himmelen hvis jeg oppførte meg sånn tålig greit. Jeg hadde tidligere også et slags håp om at det ville komme en slags andre sjanse etter døden der man kunne gjøre et valg hvis man trodde litt på Jesus og Gud. Jeg har senere skjønt at jeg her var helt på villspor, da det kun er via et helt klart ja til Jesus at himmelriket kan nås.

Etterhvert som tiden gikk, fi kk jeg følelse av at det var en dimensjon eller ett eller annet som manglet i mitt liv. Jeg så og følte at mange kristne mennesker rundt meg hadde noe som ikke jeg hadde, de kunne feste og ha det gøy uten å drikke en masse alkohol. Vennskapet og miljøet virket også mer ekte og ærlig, selv om det sikkert var noe å sette fi ngeren på der også. Jeg ble også mer og mer bevisst på å gi barna mine en trygg og god oppvekst, og da hadde jeg min egen kristne oppvekst i bakhodet (kjærlighet, trygghet og ærlighet).

Etterhvert, så skjønte jeg at ikke alle hadde fått den tryggheten og de verdiene som jeg hadde fått i oppveksten og i hjemmet (ekte og ærlig kristenliv). Jeg tenkte at det kanskje var noe som lå fundamentert og gjennomsyret livet til de kristne. Jeg så hvordan de levde og oppførte seg, og registrerte at det var en forskjell (husk at vi er alle vitner i hverdagen, og det verste vi kan gjøre er å være falske for å holde en fi n fasade). Jeg hadde på dette tidspunktet flere kristne arbeidskollegaer i Kruse Smith som jeg da jobbet for. Videre hadde jeg ei kristen søster, og jeg så ofte til hennes vennekrets. Jeg levde livet og hadde det egentlig ganske bra. Psykisk hadde jeg ingen videre problemer, en grei jobb hadde jeg, familie og venner var som det skulle, men jeg hadde altså registrert at andre hadde noe som ikke jeg hadde og levde et noe annerledes liv.

Da jeg ble spurt om jeg ville være med på Alphakurs, var det veldig lett å svare ja. Han som spurte ble veldig overrasket da jeg svarte ja umiddelbart (vi må alle være frimodige). På Alphakurset falt brikkene på plass, jeg fi kk en indre forståelse av at dette var riktig, og for meg ble det veldig logisk (realist/ingeniør som jeg var). Temaene det ble undervist om hang i sammen, og jeg så helt klart at hvis alle kunne greie å leve et liv som endret seg litt i retning av det som Jesus og Bibelen sier, så ville samfunnet vi lever i bli mye bedre. Jeg ble etter hvert helt overbevist om at å si ja til Jesus var det eneste riktige, og jeg bekjente med min munn og trodde med mitt hjerte at Jesus var Herre og Gud.

Hva har så skjedde med mitt liv? Før syntes jeg det var litt trist og kjedelig når jeg hørte om en som var kristelig: “Det blir nok ikke noe fest og moro med den karen.” I dag er det ikke noe som gleder meg mer enn når jeg hører om noen som blir frelst. Selv om jeg fortsatt føler jeg har langt igjen, har jeg en følelse av å stadig være på vei videre. Kristenlivet går litt i bølger, men det er ikke tvil om at jo mer en søker Gud, jo sterkere og mer virkningsfullt blir kristenlivet. For meg er det derfor viktig å søke videre og utvikle mitt forhold til Gud (helliggjørelse). Det blir da viktig å prøve og lese mer i Bibelen, være med i diverse kristent arbeid, høre forkynnelse og være med i ett (eller fl ere) kristne fellesskap, og ikke minst så er bønn veldig viktig. Målet mitt er å bli mer frimodig og bli et bedre lys og vitne i hverdagen. Det aller viktigste er å nå nye for Gud.